.jpg)
Anestesiavdelingen 1960 - 1964
1960:
På Haukeland Sykehus var det fra 1960 organisert 1 års utdanning for anestesisykepleiere med 1 års plikttjeneste. Det var en kombinert praktiskog teoretisk undervisning. Den teoretiske undervisningen i anestesi foregikk på den måten at sykepleierne fulgte overlegens forelesninger til medisinerstudentene. Undervisningen var i arbeidstiden, men etter nattevakter måtte en bruke av fritiden. Forelesninger i anestesi av overlege Lorents Andersen. Supplement om blodtransfusjoner av dr Knut Halvorsen og søster Helene Sletteland ble samlet tillærebok i 1961.Denne læreboken var til stor hjelp for oss. Praktisk undervisning ble gitt av de "eldre" anestesisykepleierne
1963:
1963 var vi 5 sykepleiere som begynte videreutdanning i anestesi. På anestesiavdelingen var det dyktige anestesisykepleiere som gav oss god innføring og veiledning i å gi narkose også. Eter og Vinydan på åpen maske. Guedells skjema måtte vi kunne,og ut fra det bedømme anestesidybden.
Dr Andersen hadde gitt anestesisykepleierne opplæring i intubasjon og bruk av Penthotal og Curacit til innledning av narkose, noe vi også måtte lære. Som ny spesialelev ble vi satt til å gi Eter på maske fra Marret,s narkoseapparat. Apparatet var tilkoblet sirkelsystem med 2 reduksjonsventiler. En ventil ved ventilasjonsbagen og en ventil på y-stykket ved masken. Dette for at det skulle være lettere for pasienten å puste. "A dra sirkelen" som vi da sa.Masken ble festet til hodet med trekantreim av gummi. Å holde frie luftveier med Eter på maske var ikke alltid like lett, særs når det var store, kraftige personer. Det kunne røyne hardt på armene våre.
Innledning var med Penthotal. Videre Marret,s narkoseapparat med N20 -02 og Eter som blei dosert med doserinngsratt på Eterkolben. Eter måtte en øke langsomt på så pasienten ikke fikk larygsspasmer ,og svelgtuben blei lagt ned først når pasienten var dyp nok i narkose. Skulle pasienten intuberes blei det gitt Penthotal og Curacit. Endotrachealtuben var av rød gummi og var til flergangsbruk. Nå kunne vi øke Eteren hurtigere og ventilere pasienten dyp i narkose mens vi hadde Curacit-virkning.Pasienten gikk over til spontan-ventilering etter en stund. Større abdominale og thorax-inngrep fikk Curacitdrypp. Dette måtte styres med langsom dråpetakt. En skulle av og til kjenne pasienten lett i bagen, ellers var det lett å overdosere når operasjonen tok flere timer . Pethidin blei brukt som analgetica under operasjonen sammen med N20 4 I og 02 1,51
Malene Golten gir eternarkose:
Eter var svært eksplosiv, så når Eter var i bruk hadde en ikke lov å bruke elektrokoagulasjon. På slutten av 1963 blei Tubocurarin tatt i bruk på Haukeland Sykehus. Innledning med Penthotal og Curacit,intubasjon,og når pasienten begynte å puste igjen blei Tubocurarin gitt. Når narkosen var ferdig,blei det gitt Atropin O,6mg og Prostigmin 2,5mg.Pasienten slima ofte veldig mye,så Atropindosen blei økt til O.9mg.
Til intuberte småbarn bruktes et system vi kallte T-piece. Gummiendotrachealtuben hadde et metall y-stykke. Friskgass-slangen fra narkoseapparatet blei tilkoblet den ene del av Y-stykket, og expirasjonen gikk ut gjennom den andre delen. På expirasjonsdel var det satt på et gummirør (gummirøret var avklipt av en voksen oraltube) et ekstra dødrom, lengden varierte fra 3-5 cm, alt etter størrelsen på barnet, bredden var ca 1 cm. Små bommulstråder blei festa løst med en liten plasterbit ved enden av gummirøret. Slik kunne en kontrollere at pasienten pustet, trådene beveget seg med ventilasjonen. Kunstig ventilasjon blei utført ved å stoppe expirasjonsdelen med en finger i inspirasjonsfasen.
1963-1964:
Narkosesystem til voksne og større barn over 7 år var sirkelsystem, til små barn var det enveissystem. Men så blei Fluothan tatt i bruk, og da blei enveissystem også brukt til voksne. Det kunne være et "Til og Fra-system" med kalkkanister, ventil med nippel for friskgass foran kalkkanisteret og ventilasjonsbagen for enden av kalkkanisteret. Disse kalkkanistrene hadde
vi alltid en ekstra med fordi de skulle brukes vekselsvis 1 time om gangen. Dette systemet blei ofte brukt til ØNH-operasjoner .Seinere fikk vi Rubensventiler, dette var et rent enveissystem. Her måtte vi koble inn en ekstra ventil med nippel for friskgass og ventilasjonsbag. Dette for å unngå at pasienten fikk pneumothorax dersom Rubensventilen skulle sette seg fast. System med Rubensventil blei brukt til både voksne og barn.
Alt narkosesystem, oraltuber ,svelgtuber og sugekateter var flergangs som måtte rengjøres mellom hver operasjon. lnfusjonssett, sprøyter og spisser var engangs, mens Wassermanns kanyler var flergangs. Disse kanylene måtte også slipes dersom det blei ugjevnhet på spissen. Hånden som hadde innlagt. Etter 6 måneder som spesialelev hadde vi selvstendig og alenevakt på anestesiavdelingen. Den anestesilegen som hadde vakt var hjemme og måtte tilkalles på telefon. Vi startet ofte narkosen sammen med en operasjonssykepleier ,hun gikk oss også til hånde og hjalp oss når vi avsluttet narkosen. Som anestesisykepleier arbeidet vi ofte selvstendig.
Pasienter som blei operert for appendicitt og reposisjoner av brudd bleiinnledet med Penthotal og så videre narkose med surstoff,lystgass og Eterpå maske.På slutten av 1963 blei Eter erstattet med Fluothan. Disse pasientene fikk ikke intravenøse væsker. Fra ca 1967 blei appendicittpasientene intubert og ftkk curare,de fikk da også I. V væsker. Før vi fikk skadestue i akuttmottak i underetasjen. kom skadede pasienter rett inn på skiftestuen i 1.etg eller 3.etg alt etter om det var Kir A eller Kir B som hadde vakt. Her var det anestesisykepleierne som tok seg av pasientene før anestesilegen kom, ofte fra hjemmevakt, og det kunne ta sin tid.
På nattevaktsrommet hadde vi et pussbekken med laryngoscop og oraltube, dette tok vi med oss når vi blei tilkalt til pasienter som trengte intubasjon
ØH. lnnleggelse av intravenøse kanyler hjalp vi til med da også, om enn i mer beskjdent antall enn i dag. Operasjonene blei som regel starta kl 8.30 om morgenen, så hadde vi en time matpause i 11-12 tiden. Spiserommet for sykepleierne var i kjelleren ved siden av garderoben. Her var det ikke bare matpakken som blei tatt med, men mange fine håndarbeid som var under arbeid. Her blei det både strikka, hekla, brodert svært mye fint i matpausen.
Operasjonsprogrammet var som regel ferdig ca kl 14.oo. Så når vi var ferdige å rydde og vaske anestesiutstyret, satt vi rundt det store bordet på arbeidsrommet og bretta tupfere og kompresser. Her hadde vi matpausen om lørdagen med innkjøpte rundstykker med ost og kjøttpålegg.
Arbeidsantrekk:
Vi gikk i hvite bomullskjoler og stiva belte på arbeid. Hvitt skaut og munnbind av bomullsgas hadde vi på kun når det var operasjoner . Når operasjonene var ferdige tok vi på den hvitstiva hetten. Helg og høytid hadde vi på oss blåkjolen med hvitt forkle. Dette gikk vi med selv om det var operasjoner som pågikk.
