anestesi.no

Kvinneklinikken 1963-1964

Til pasienter som fikk utført abrasio poliklinisk, gav vi Vinydan-narkose på åpen maske. (Divinyeter er 7 ganger sterkere enn Eter) lnnledning tok 2-3 min.10 ml Vinydan-glass med en Wassermanns I. V. kanyle i korken. Den brukte vi til å dryppe på masken med. Schimmelbrusch maske bestod aven hvelvet metallramme som dekket munn og nese. Over den la vi 8 lag gaskompresser. Et håndkle blei lagt over nedre del av masken for å øke dødrommet og å konservere Eterdampen. Når pasienten var sovnet, blei en gas- kompress lagt over øynene som måtte holdes lukket for å unngå skade på øynene. Når operatøren hadde satt seg ned og var klar til å utføre abrasio, sa han "Nå kan De starte og dryppe søster" Pasienten hadde ingen intravenøs kanyle. Det hele gikk fort for seg, pasienten var lett i narkosen, men hadde alltid sovet godt. For hver polikliniske pasient fikk vi sykepleierne 10 kr til kaffe kassen. lnneliggende pasienter som fikk utført abrasio, fikk Atropin og Penthotal i.v. De hadde fått Pethidin i premedikasjon.

Vi var alltid redd for aspirasjon når vi gikk ned på fødeavdelingen for å gi narkose. På vakt var vi alene fra anestsiavdelingen. Vi hadde ikke lov å gi Penthotal I. V. til fødende, men måtte bruke Eter, Vinydan og N20 som skulle være sikrere for pasienten. Fødende var alltid takknemlige pasienter å gi narkose til. Det var f.eks. tangforløsning og uthenting av placenta det blei gitt narkose til på fødeavdelingen. Vi innledet med Vinydan på åpen maske, eller Vinydan i en lukket innsovningsmaske, i den skulle pasienten kun ta 7 inspirasjoner ,så gikk vi over til narkoseapparatet (Marrets) med N20 -02 og Eter tilkobla sirkel og maske. Pasienten pusta spontant, hostet pasienten koblet vi fra en av sirkelslangene ved narkoseapparatet og dryppa Vinydan nedi. På den måten fikk vi pasienten fort dypere i narkose.

En gang gav jeg Vinydan på åpen maske ved uthenting av placenta. Operatøren var svært hastig og placenta var ute før pasienten hadde sovnet ferdig. Men pasienten hadde hatt god analgesieffekt og ikke kjent noe vondt. Sectio blei utført på operasjonsavdelingen, da var det alltid anestesilege og jordmor til stede. Operasjonsfeltet blei vaska og dekka og operatøren sto klar før narkose blei gitt. Pasienten fikk Brietal I. V. og Curacitdrypp og blei intubert. Analgetica, Pethidin, blei gitt etter at barnet var ute. På Kvinneklinikken og Øre-Nese-Hals hadde vi ikke sentralanlegg for surstoff og lystgass tilkobla narkoseapparatet, så der måtte vi være svært påpasselige med å få skiftet kolbene før de blei tomme.

Wassermannskanylen måtte festes godt til en liten trefjøl så ikke den skulle perforere åreveggen ved bevegelse. Narkosesykepleierne måtte selv vaske og holde narkoseutstyret i orden. I.v væsker måtte hentes fra lageret i kjelleren. Den narkosesykepleieren som var ansvarshavende, gikk til avdelingen og gav premedikasjon til pasientene, og hun hentet også pasientene til operasjonsavdelingen på en båre.

Premedikasjon til pasienter under 60 år var Morfin-Scopolamin. Til eldre og barn blei det gitt Atropin. Barn fikk ofte tilleg med Pethidin og Phenergan. Pasienter mellom 15 og 60 år fikk Trilafon på Recoveryavdelingen for å motvirke kvalme. Større barn blei innledet med Penthotal i. v .Mindre barn blei innledet som oftest på maske med surstoff og Iystgass, og så Eter eller Vinydan på åpen maske. Eller O2-N2O og Fluothan. Barn som skulle intuberes blei intubert i dyp Fluothannarkose eller Eternarkose. Navnelapper til narkosemidlene hadde vi ferdig skrevet. Det var 1 cm brede plasterstrimler som vi selv hadde laget og skrevet navn på og så festet dem på en trespatel. Vi hadde en trespatel med navnelapper for hvert medikament. Opptrukne medikamenter blei lagt i et sterilt håndkle oppi en emaljert metallboks, en boks til hver pasient.

Narkosemidlene som blei brukt, var: Penthotal, Brietal, Curacit, Vinydan, Eter, Pethidin, N2O og O2. Så fikk vi Tubocurarin og Fluothan som blei tatt i bruk på slutten av 1963. Det avløste Curacitdrypp og Eter ,og det blei mye lettere å gi narkose. Observasjonene av narkosepasienten gikk på det kliniske. Med hånden registrerte vi pulsen, hudtemperaturen, fuktig eller tørr hud, perifer sirkulasjon med lett trykk på en finger eller øreflipp. På pupillene registrerte vi narkosedybden. Spontanventilerte pasienten kunne vi ut fra respirasjons-mønsteret også se anestesistadiet pasienten var i. Blodtrykk dm åling med kvikksølvmanometer på alle pasientene. Små barn hadde et lite stetoscop festa på thorax over cor ,her kunne vi følge med hjertefrekvensen og respirasjon. Vi hadde kun et EKG-scop som blei brukt til hjerteoperasjonene, og et apparat som registrerte puls ved et lysblink på et scop pr pulsslag. Elektroden blei festet på en finger .Denne pulsmåler blei forbeholdt pasienter som blei godt tildekket under operasjon, f.eks thyreoideaoperasjon.

Laparatomier blei innledet med Penthotal, videre Curacit,Curacitdrypp, surstoff og lystgass. På slutten av 1963 blei Tubocurarin tatt i bruk. ØH. abrasioer etter spontanabort fikk kun Ketogan 5 mg iv før inngrepet, dette på grunn av at de sjelden var fastende.

Vaktordning:

Døgnet blei delt i 2.Dagvakt fra kl 7.30 -16 fra mandag tillørdag. En vakt fra kl 9.00 -17 mandag til søndag. Nattevakt sammenhengende en uke fra kl . 17.00 til kl 7.30,om søndagen til kl 9.00 med passiv vakt fra kl 20.00 -7.30. Nattevaktsrom med soveplasser var i 4 etg. Her hadde vi mange hyggestunder med god mat.