.jpg)
Utvikling innen intravenøs infusjonshistorikk
Da jeg startet som turnuskandidat i 1957, var det ikke så vanlig med engangsutstyr. Vi hadde metallnåler av forskjellige dimensjoner beregnet på subcutane injeksjoner ("morfinspisser"). Intramuskulære kanyler som var lengre og grovere, og relativt dyre kanyler med et skjold til å holde i, - beregnet for punksjoner og infusjoner i store vener (Wassermanns kanyler). Infusjoner til små barn var teknisk vanskelig. Isotone løsninger ble gitt subcutant, oftest i området mellom axiller og hoftekam. Blodtransfusjoner ble gitt intra-ossøst, oftest svarende til øvre del av tibia hvor det var svært viktig å unngå skade av benets vekstsone.
Intravenøse infusjoner til barn ble enklere da Butterfly-kanylen kom på begynnelsen av 60-tallet. Den hadde et skjold å holde i ved punksjon av venen, og en forlengelsesslange slik at man kunne unngå bevegelse av kanylen etter at den var kommet på plass. Kaylen var nemlig skarp og skjærende og kunne lett perforere veneveggen. Skallevener ble ofte brukt, og kanylen ble festet med gips.
Senere kom Braunylen, som representerte et stort fremskritt fordi vi hadde en metalltråd inne i et kateter, slik at den skjærende spissen kunne trekkes ut etter at kateteret hadde kommet på plass intravenøst. Desverre hadde Braunylen relativt grove dimensjoner og kunne bare brukes på større vener. Vena saphena magna ble ofte anvendt til barn. Det skjedde få endringer med Braunylen, slik at den etter hvert ble utkonkurrert av Venflon®, som i årenes løp kom i flere modeller og størrelser. En kjent pediater uttalte at det beste som hadde hendt innen pediatrien i løpet av de siste årene, var Neoflonen®.
Braunylen
Før vi fikk Braunyler og Venfloner, var det relativt vanlig å blottlegge vener, slik at man etter punksjon under synets ledelse kunne føre katetre av forskjellige lengder inn i venene. Teknikken egnet seg bra for v.saphena magna og cubitalvener, men ved kateterinnleggelse i sentrale vener, måtte man først punktere venen og deretter føre et katerer gjennom kanylen. Seldingerteknikk kom senere og førte til enklere kateterinnføring og mindre blodsøl. Utover på 80-tallet kom så katetre med flere løp og forbedret materiale som egnet seg for langtidsbruk (Hickman).
Hvis det var indisert å gi intravenøse infusjoner til nyfødte, viser fotografiene fra 1968 at navlevenen ble benyttet - og for å kunne føre inn et atraumatisk kateter, var det vanlig å bruke en steril ernæringssonde (feeding tube).
Nøyaktig dosering var mer komplisert enn med dagens sprøytepumper. Man forsøkte å redusere infusjonshastigheten med tynnere nåler ved tilkobling til flaskekorken, og det ble gjort forsøk på å måle volum ved forskjellige ekstra-kammere mellom flasken og infusjonsslangen. Totalvolum som skulle infunderes kunne avmerkes på flasken med relativt primitive midler.
Hvis man måtte infundere raskt, for eksempel ved pågående blødning, kunne man lage overtrykk inne i flasken ved å pumpe luft inn i "luftekanylen". For å unngå uaktsom tømming av flasken med fare for luftemboli, måtte man holde en finger på en åpning i slangen fra pumpen, og man kunne dermed ikke gjøre andre ting. Hvis man slapp fingeren for å gjøre andre ting, ville overtrykket bli borte.
Det fantes dessuten en pumpe som kunne heftes fast på infusjonsstativet. Ved å klemme på infusjonsslangen med en rullende bevegelse, kunne man oppnå høyere infusjonshastighet.
Personlig foretrakk jeg å sette en treveiskran ved tilkoblingen til infusjonsslangen slik at jeg kunne bruke en sprøyte, fylle den fra reservoiret, tømme den til pasienten og påvirke infusjonshastigheten på den måten.
Ved hurtige blodtransfusjoner, må blodet varmes. Det vi hadde på slutten av 60-tallet var et varmebad hvor en forlenget infusjonsslange var kveilet opp. Dette prinsippet med forskjellige utforminger ble anvendt helt til 90-tallet da man fikk bedre apparatur.
