anestesi.no

Farmakodynamikk

Dose-Respons kurver

Disse beskriver forholdet mellom den gitte dosen og den farmakologiske effekten. "Steady-state" plasma konsentrasjon er et viktig begrep. Det beskriver egentlig et
punkt / nivå der tilførselen av et medikament er lik avgangen / eliminasjonen av det samme medikamentet.
Posisjonen til dose-respons kurven i forhold til x-y aksen, indikerer hvor potent et medikament er. Kurven beskriver også den maksimale effekten som kan oppnåes, samt at hellingen / fallet på kurven sier noe om hvordan reseptor-bindingen er.



Opioidene har flere ulike reseptorer og kan derfor ha en dose-responskurve som varierer etter de ulike reseptorene. Hos disse kan vi derfor se bifasiske kliniske effekter som for eksempel en antagonistisk effekt ved lav dose og en analgesi ved høyere dose av det samme medikamentet.

Den middels effektive dosen (ED50) er den dosen som trengs for å gi den tiltenkte effekten i 50% av befolkningen. Dvs. at det ikke er et mål på den dosen som skal til for å produsere halvparten av maksimal effekt.

Den middels dødelige dosen (LD50) er den dosen som skal til for å resultere i død for 50% av befolkningen.

En terapeutisk indeks / nivå er beregnet ut fra et snitt av disse; LD50 : ED50.



Medikament-reseptorer

Er makromolekyler, vanligvis proteiner, som ligger innbakt i en cellemembran. Disse reagerer med intracellulære endringer, når de blir stimulerte.
Når endogene- (hormoner) og eksogene (medikamenter) substanser binder seg til reseptorene og fører til en direkte celleendring, blir disse kallet agonister.

Antagonister (medikamenter) som binder seg til reseptorer har ikke den egenskapen at de fører til en direkte effekt / celleendring.

Konkurrerende antagonister binder seg reversibelt til reseptorene, men de kan bli erstattet ved at konsentrasjonen av agonister øker. Ikke konkurrerende antagonister binder seg sterkt (irreversibelt) til reseptorene og disse blir ikke erstattet ved en øket konsentrasjon av agonister.
Konkurranse mellom to medikament for å binde seg til den samme reseptoren er en kilde til medikament-interaksjoner.

Reseptorene påvirker cellefunksjonen enten direkte ved å endre ione-vandringen gjennom cellemembranen eller ved å kontrollere produksjonen av et reguleringsmolekyl ("sekond messenger") cAMP som åpner Ca-kanalene. Kontinuerlig stimulering av en reseptor fører ofte til hyporeaktivitet, mens mangel på stimulering fører til hyperreaktivitet.

Små endringer i molekylstrukturen kan få dramatiske endringer i klinisk farmakologi.
 

---

 

Tilbake..